Úr suðri í norð og vestur gjøgnum landi, kom alt landsstýrið í stovuna í Sørvági. 3 tímar langur video landsstýrisfundur. Riggaði sera væl, skrivar formaður floksins, Jørgen Niclasen, á sín Facebookvanga.

Myndirnar eru av landsstýrisfundinum í morgun.

Minst til. Fylgi tilmælunum frá myndugleikanum.

​Fólkaflokkurin

Til viðgerðar er sonevndi hjálparpakkin, ið skal hjálpa arbeiðsfólki og fyritøkum, ið ávirkast av Covid-19. Vónandi kann hetta vera við til, at vit koma saman sum fólk og tjóð, soleiðis at vit í felag vinna á smittuni.

Vit fólkavaldu, landsstýrið og myndugleikar gera alt tað, vit kunnu, soleiðis at samfelagið ikki steðgar upp. Hjálparpakkin hevur til endamáls at hjálpa arbeiðsfólkið, smáum og størri fyritøkum, ið longu nú merkja avleiðingarnar av korona smittuni. Tískil er tað eisini umráðandi, at vit øll, borgarar í hesum landið, gera tað, vit kunnu, fyri at basa smittu spjaðingini.

​Fylgið tilmælunum frá myndugleikanum. Standið saman, tó við frástøðu.

Alt tað besta, og Harrans signing til tykkum øll og land okkara 🙂

Beinir Johannesen

Fólkaflokkurin

​Hetta segði Elsebeth Mercedis Gunnleygsdóttur, landsstýriskvinna í javnstøðumálum, millum annað í sofakjaki í Mentanarhúsinum í Fuglafirði í kvøld á altjóða kvinnudegnum, 8. mars.

Landsstýriskvinnan tók lut í sofakjaki undir yvirskriftini Arbeiðsmarknaður, samfelagsábyrgd og barsil til menn.

Elsebeth Mercedis Gunnleygsdóttur segði, at nógvir fyrimunir eru, tá páparnir taka størri part av barnsburðarfarloyvinum.

Vit eiga at eggja monnum til at fara í barsil, tí vit vita, at tað er betri fyri alla familjuna.

Hon heldur, at sum útgangsstøði skulu vit lata foreldrini sjálvi ráða fyri, hvør tekur størsta partin av barnsburðarfarloyvinum men staðfesti samstundis, at her skal ein hugburðsbroyting til.

Vit skulu lýsa hetta økið betur. Kanska gera eina almenna lýsingarkampanju, har vit greiða frá, at tað veruliga loysir seg, at bæði foreldur taka lut í barnsburðarfarloyvinum. Og greiða frá, hvussu gott tað er fyri sambandið við barnið og enntá fyri sambandið við makan. Á henda hátt vænti eg, at flestu pápar fara at krevja sín part av barnsburðarfarloyvinum, heldur landsstýriskvinnan.

At enda nýtti Elsebeth Mercedis Gunnleygsdóttir høvið til at koma við einari áheitan á føroysku kvinnurnar:

Haldið tykkum til og takið við teimum avbjóðingum, sum eru. Farið eisini eftir teimum góðu størvunum. Vit kvinnur eru bestemt ikki minni dugnaligar, enn menn, var boðskapurin hjá landsstýriskvinnuni í javnstøðumálum.

Almannamálaráðið

I dag er det den 8. marts – kvindernes internationale kampdag. I år kan man endda fejre 110 års jubilæum. Siden den første kampdag så dagens lys i 1910, er der da også sket store fremskridt. Ikke mindst her i Danmark, hvor indførelsen af kvinders stemmeret i 1915 er blandt højdepunkterne.

Vi er kommet langt med ligestillingen i Danmark. Så meget desto mere springer det i øjnene, hvor galt det står til med kvinders stilling i visse indvandremiljøer. I TV2 dokumentaren ”Min livsfarlige familie” som blev vist i februar måned, så vi nok engang, hvordan den forfærdelige sociale kontrol udøves. Hvordan vold og anden aggressiv adfærd desværre er hverdagen for nogle muslimske kvinder.

De alvorlige sager om social kontrol og æresrelaterede forbrydelser som dokumentaren skildrer, er desværre ikke særtilfælde. Så sent som i går kunne man i Kristeligt Dagblad læse, hvordan der foregår en omfattende social kontrol af unge med indvandrebaggrund. I en større undersøgelse svarer halvdelen, at de ikke må have kærester for deres familie, ligesom hver fjerde ikke selv må vælge ægtefælle.

Det er grotesk, at der i Danmark lever mennesker, for hvem ære er så afgørende, at man ikke skyer nogen midler til at tvinge sin middelalderlige livsform igennem. Derfor bør social kontrol være det overskyggende tema, når vi i dag fejrer kvinders internationale kampdag.

Der er brug for, at vi gør fælles front mod den sociale kontrol. Det er mig ubegribeligt, at der fortsat – særligt på venstrefløjen – er så stor berøringsangst over for det her emne. Eller når liberale på højrefløjen eksempelvis vægter individets ret til at gå med tørklæde over de her unge pigers ret til selv at bestemme over egen krop og hvem man vil giftes med.

Hvor ville det dog klæde kvindekampen, hvis man havde modet til at stå op imod de muslimske miljøers undertrykkelse af kvinder. I stedet kommer kvinders stilling hurtigt til at handle om, hvor mange replikker kvindelige skuespillere har i forhold til deres mandlige kollegaer.

Det muslimske tørklæde er for mig en rød klud i ansigtet på kvindekampen. Det signalerer, at kvinder er mindre værd. For mig at se hører tildækning af små piger derfor slet ikke hjemme i skoler og daginstitutioner. I det hele taget så jeg gerne et generelt forbud mod tørklædet i offentlige institutioner.

Kvindekampen anno 2020 bør derfor handle om, hvordan vi kan gøre op med islams forstokkede kvindesyn. Skal en kamp for kvinders rettigheder give mening, så er vi nødt til at få gjort op med den sociale kontrol. Og hellere i dag end i morgen.

Pia Kjærsgaard 08.03.2020